Å leve med angst

Jeg har da ikke angst for noe! Eller jo, det har jeg. Jeg er redd for edderkopper, mørket, skumle menn, store høyder, uansvarlige medmennesker, sånne som kan finne på å sette seg bak rattet i en bil og kjøre med promille eller ruset på medikamenter. Sånne ting er jeg redd for, men får jeg angstanfall for det? Nei! Min forståelse av angstanfall var at det forekommer i situasjoner når en føler frykt f.eks. innestengt i et lite rom eller i sosiale settinger, gitt at en er ukomfortabel i disse situasjonene.

Første gangen jeg fikk et anfall trodde jeg det var noe alvorlig galt med hjertet eller lungene. På en helt ordinær hverdag kom mitt første angstanfall som lyn i fra klar himmel. Etter å ha hatt en helt ordinær dag på jobb, spist en helt ordinær middag og hatt en helt ordinær kveld hjemme, gikk jeg til sengs og la meg godt til rette under dynen. Plutselig gjorde det vondt å puste og det verket i overkroppen, spesielt i ryggen og en ubehagelig murring i magen. Til slutt stod jeg opp. Det gjorde ekstra vondt når jeg satte meg ned, men merket en liten lettelse i smertene når jeg gikk rundt på gulvet. Det var lettest å puste korte og raske åndedrag, overfladisk pust. Å trekke pusten skikkelig ned i lungene var forferdelig. Jeg ble livredd og hyperventilerte. Etterpå fant jeg ut at dette var det verste jeg kunne gjøre, for alt ble bare verre. Redselen steg i takt med smertene som bredte seg i kroppen. Jeg ble rett og slett dødsredd og fikk panikk.

Det endte på legevakten. Jeg ble henvist til et eget rom slik at jeg slapp å sitte samme med de andre på venterommet. Mens jeg travet frem og tilbake på gulvet var jeg både sint og redd. Hvorfor tok det så lang tid å komme inn til en lege? Hva om dette var et hjerteinfarkt? Da jeg endelig fikk snakket med en lege forstod han raskt symptomene og ga meg en papirpose som jeg skulle puste i. Anfallet roet seg noe. Det var altså ikke noe alvorlig. Det var «bare» et angstanfall.

Hva skjer under et anfall?

Litt stress i hverdagen er helt normal og til og med bra for kroppen, men langvarig og konstant stress er oppskriften på kronisk sykdom, overvekt og akutte infeksjoner. Hele kroppen blir påvirket av stress.

En kropp som stadig er anspent og ikke får normalisert seg mellom «slagene» vil etterhvert få stressrelaterte plager. Et anfall forløper seg som kramper i musklene rundt ribben/lunger. Musklene trekker seg sammen og gjør det ikke bare vanskelig, men også smertefullt å puste. Det føles som en jerngrep om overkroppen som ikke vil slippe taket.

Litt mer vitenskapelig forklart så oppstår stress når kroppen tror at den er i alvorlig fare og øker produksjonen av adrenalin og kortisol for gjøre seg klar for flykt eller kamp. Kroppen kjenner ikke forskjell på fysisk eller psykisk stress. Steinaldermennesket måtte flykte fra truende farer som dukket opp og kroppen kom i alarmberedskap. I moderne tid har vi få slike farer, men vi har andre stressfaktorer som gjør seg gjeldende.

Kort forklart i denne sammenheng fungerer adrenalin som et katastrofehormon som varsler kroppen om å gjøre seg klar til innsats. Adrenalin gir en rask effekt, men har kort virkningstid.

Også kortisol får kroppen til å mobilisere muskelenergi og gjør organene klare til å flykte eller gå i kamp. Det er et langtidsvirkende stresshormon som produseres når adrenalinet og noradrenalinet har sluttet å virke.

Langvarig stress kan føre til at kroppen er i konstant beredskap. For høy produksjon av kortisol vil gi stressrelaterte plager i tillegg til at en blir fortere sliten. Et annet symptom er vektøkning, spesielt rundt magen. Muskeltap, redusert sexlyst, økt appetitt, sukkerhunger, utbrenthet, dårlig hukommelse, redusert immunforsvar og økt inflammasjonsnivå er andre symptomer på ubalanse i kortisolnivået.

Kortisol- og adrenalin produksjonen økes så mye at DHEA produksjonen, som motvirker angst og depresjon, påvirkes. Dette er en ond sirkel som i ytterste konsekvens kan føre til binyresvikt/ binyretretthet.

Prosessen videre

Min fastlege skrev ut medisiner som jeg skulle ta under anfall. Hun sa også to ting som gjorde at jeg bestemte meg for at angsten skulle ikke få ta overhånd. Det ene var at medisinene var veldig vanedannende og det andre var at jeg måtte prøve å unngå å få angst for angsten.

«Store» og «små» anfall

Tablettene jeg hadde fått slo meg helt ut, og jeg var nærmest i koma i 24 timer etter å ha tatt en. Det betydde at jeg ikke kunne gå på jobb. Å kjøre bil var uaktuelt, jeg sjanglet rundt i ørske og ville helst bare sove. Heldigvis hadde jeg en veldig forståelsesfull sjef som ga meg stor fleksibilitet. Dersom jeg tok en 1/2 tablett kunne jeg fungere greit etter 10-12 timer, så til å begynne med var dette den beste løsningen når jeg kjente et anfall komme.

Etter hvert delte jeg anfallene inn i to kategorier. De «store» var slik som det første anfallet hvor jeg mistet kontrollen og anfallet utviklet seg til å bli grusomt og eneste som hjalp var medisinering.

De «små» anfallene var de som jeg klarte å håndtere uten medikamenter ved hjelp av pusteteknikk og forholde meg rolig.

Møtte veggen

Det tok tid å definere hva som forårsaket anfallene. Mye og langvarig stress hadde ført til at kroppen min var i alarmberedskap 24/7. Jeg kunne våkne om natten med angstanfall. Det endte med sykemelding. Jeg våknet om morgenen, stod opp og spiste frokost. La meg til å sove igjen, kunne sove i timesvis til langt på dag. Slappet av på sofaen så og si hele dagen og la meg til å sove om kvelden og sov helt til morgenen. Så var det på an igjen med mer søvn og sløving.

Lære å puste

Også uten anfall gjorde det vondt å puste. Akkurat som om kroppen strittet i mot. Musklene rundt lungene var så anspente at de boikottet pustingen min. Jeg måtte konsentrere meg om å puste. Dette var veldig slitsomt. Glemte jeg meg av, så begynte jeg å puste overfladisk eller rett og slett holde pusten lenge om gangen, da kunne et anfall komme raskt.

Etter hvert som jeg ble kjent med symptomene, kunne jeg korte ned varigheten og stoppe et anfall før det ble «stort». En Ibux var ofte nok hvis jeg tok den tidlig nok. På nettet fant jeg en pusteteknikk hvor en skulle tenke på en fyrstikkeske. Puste inn på langsidene og holde pusten på kortsidene. Min måte å gjøre dette på var å telle rolig. 1-2-3-4 på innpust, holde pusten 1-2, puste ut 1-2-3-4, holde pusten 1-2 og på an igjen. Samtidig måtte jeg passe på at pusten nådde helt ned i lungene og slippe magen ut. Etter en stund kunne jeg avverge et anfall ved å bruke denne teknikken.

Bakgrunn for anfallene

Et at tiltakene for å komme raskere tilbake til jobb, var samtaler med psykolog. Til å begynne med var jeg skeptisk på om det ville hjelpe meg. Jeg hadde jo ikke «angst», jeg var bare litt anspent og det var ikke psykisk. Etter hvert som jeg pratet med psykologen begynte ting å demre for meg. Etter flere samtaler kunne hun bekrefte at jeg faktisk hadde «møtt veggen». Dette var noe uforståelig for meg, for jeg var ikke helt utslått. Jeg klarte å stå opp om morgenen og hadde lyst å gjøre forskjellige aktiviteter, det var bare så tungt å få det til. Jeg var så trøtt. Men at jeg hadde «møtt veggen» syntes jeg var å ta hard i.

Psykologen fikk meg etterhvert til å innse at påkjenningene de siste årene hadde vært for mye for meg:

En alvorlig syk far, krevende arbeidsdager med mye overtid, et vanskelig ekteskap med påfølgende skilsmisse, husbygging og en tenåringsdatter med ADHD og rusmisbruk.

Summen av dette gjorde meg syk. Det var på tide å ta tak i eget liv og rydde opp for å prøve å bli frisk, eller friskere i det minste.

Symptomer 

  • Først og fremst anspente muskler i brystkasse, side og rygg. Før et anfall økes smertene i musklene, for meg er det ofte på høyre side langs ribben fra bryst til rygg.
  • Et punkt mellom skulderbladene på min høyre side verker mer eller mindre konstant. Det føles som om noen trykker en tommel inn og holder den der. På det verste føles det som om smertene fra dette punktet går gjennom overkroppen og ut gjennom brystet.
  • Ofte veldig øm i huden på legger og lår, føltes som jeg har store blåmerker.
  • Meget øm på solar pleksus.
  • Ofte leamus flere steder på kroppen, for min del mest i øyne og lår.
  • Stiv og øm nakke, får fort kink i nakken.
  • Skjærer ofte tenner i søvne, som igjen fører til lynene hodepine ved tinningene.

Enkelte situasjoner trigger anfall. Det er her jeg synes at betegnelsen «angst» blir så feil. Trange klær kan gi meg anfall. Også enkelte sittestillinger, som å sitte uten støtte i ryggen trigger anspentheten. Ofte er det den ubehagelige murringen i magen som er første tegn på hva som er i ferd med å skje. Dette kan skje i situasjoner hvor jeg har det helt fint sammen med venner i festlig lag og jeg hverken føler fare eller redsel. Jeg har fått anfall av å male vegg. Ofte blir jeg verre etter å ha drukket alkohol, hvorfor er jeg noe usikker på. Min egen teori er at jeg ligger roligere når jeg sover og derfor dårligere blodsirkulasjon og musklene blir stive og mer anspente. Det kan også skyldes at alkoholen er en stress faktor for kroppen og dermed øker stressnivået i kroppen på en slik måte at musklene reagerer med å bli mer anspente.

Forebygging

Det viktigste er å få nok søvn. Ved for lite søvn blir kroppens evne til å håndtere stress svekket dramatisk. Dersom det av forskjellige årsaker ikke blir nok søvn, kanskje flere netter på rad, reagerer kroppen min med mye verk og en tretthet som ikke forsvinner. Jeg blir så utmattet i hele kroppen at jeg pleier å si at jeg er trett helt ut i fingrene, hvor jeg f.eks. ikke har styrke til å åpne en flaske brus.

For min egen del har jeg også merket god bedring av trening og tøyningsøvelser.

Kostholdet er også en faktor. Jeg har tro på at et sunt og variert kosthold, med lite sukker og karbohydrater vil hjelpe på tilstanden.

Også behandlinger hos fysioterapeut og kiropraktor har hjulpet.

Jeg har prøvd akupunktur, healing og samtaler med psykolog.

Fjerne kilder for stress

Jeg har gjort mange grep. Dramatiske grep som innebar store endringer i livet mitt.

Kiropraktoren ga meg klar beskjed at hvis jeg ikke gjorde endringer for å redusere stressnivået, så ville det resultere i ME.

Jeg sa opp jobben, flyttet til hjembyen til kjæresten min hvor vi ble samboere og fikk meg ny og mindre stressende jobb. Det er nå 6 år siden og jeg har ikke hatt et eneste «stort» angstanfall i løpet av disse årene.

Selv om jeg ikke har anfall, så kan det være smertefullt å puste. Musklene rundt lungene er så anspente at det verker når jeg trekker pusten. Smertene i muskulaturen føles kroniske og det er stadig betennelsestilstander som avløser hverandre rundt om.

Nå har det gått 10 år siden mitt første anfall og fremdeles sliter jeg med anspenthet i kroppen. Det er viktig å prioritere og luke vekk stressfaktorer. Det er ofte vanskelig å si nei i hverdagen. Også ting vi opplever som positive kan være stressende for oss. Det er viktig å ta vare på seg selv, ligger man nede kan en heller ikke være til stede for andre.

 

Kilder:

http://www.nettdoktor.no/helseraad/stress_tema/stresskroppenssignaler.php

http://balanseihverdagen.no/stresshormon-kortisol/

http://prehabtrening.no/artikler/stress-menneskets-verste-fiende/

http://www.dhea.no/stress_kortisol.php

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *