Biker bitch

Da jeg tok MC lappen i 1994 var jeg skikkelig klar for å kjøpe min egen sykkel. En god venn som jobbet på Pekas i Sandnes, hadde fått inn en Suzuki Savage til salgs. Han hadde gått over den og sett at den var i god stand. Drømmen om en soft shopper var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg hadde hørt at MC forsikring kunne være ganske dyrt. Så før jeg gikk til innkjøp av sykkel, ville jeg sjekke med Vesta som var mitt forsikringsselskap på den tiden. Lettere sjokkskadet noterte jeg at årlig pris var 18.000! Drømmen gikk i knas og jeg sa fra meg sykkelen. Dette hadde jeg ikke råd til. Ikke viste jeg da at det hadde nok vært mulig å fått en billigere forsikring andre steder. Det falt meg ikke inn at det var store prisforskjeller fra selskap til selskap.

Det ble altså ikke sykkel på meg da. Ikke de neste årene heller. Jeg ble student og hadde ikke råd å tenke på sykkel engang. Et av de sterkeste minnene fra studietiden var å sitte inne og lese til eksamen den 1. mai, tre år på rad, med nydelig vårvær ute og høre motorsyklene på vei til og fra vårsleppet. Suget i magen var sterkt og det kriblet i armer og bein. Dårlig konsentrasjon ble bare verre.

Følelsen forsvant sånn litt etter litt de neste årene. Til slutt var den helt borte. Det fristet ingenting lenger. Jeg hadde glemt følelsen av å danse med sykkelen gjennom svinger og kjenne draget ved å akselerere. Frykten hadde sneket seg inn i stedet, tanken på alt som kan gå galt som myk trafikant på to hjul.

I 2009 traff jeg Arvid. Drømmemannen! Og han kjørte MC! Det synes jeg var kjempe kult. Da var tiden inne for meg å begynne å kjøre igjen. 15 år etter at jeg tok «lappen» kjøpte jeg min første sykkel. En nydelig Honda VT 600, Shadow. Kjøreferdighetene hadde minsket enormt på disse årene. Det var ikke helt enkelt å få dem tilbake heller. Det tok tid å trene ferdighetene opp igjen. For lang tid.

Honda VT 600
Shadow

Jeg oppdaget fort at mange bilister ikke tar hensyn til en MC på veien. Bilene ble fiender og jeg ble helst litt redd hele trafikkbildet. Det var vanskelig å tørre stole på at sykkelen holdt balansen. To ganger klarte jeg å legge sykkelen i bakken ved lav fart, begge gangene brukte jeg håndbremsen på gruset underlag. Dette økte redselen for å miste balansen under kjøring. Å eie sin egen MC ble etterhvert et mareritt. Jeg hadde så lyst å få tilbake den kjøregleden jeg hadde som ny MC sjåfør da jeg var 24. Som 39-åring ble redselen sterkere enn lysten. Jeg fikk vondt i magen hver gang jeg tok på meg kjøreklærne. Det endte med at Shadowen ble solgt før sesongslutt. MC-eventyret var over.

Etter at Arvid kjøpte seg en Honda VFR 800  2008 modell på våren i 2014, fikk jeg mer og mer lyst på sykkel selv. Han ville ikke selge den gamle VFR’er sin med samme. Baktanken var å lokke meg oppå den og kanskje kunne det resultere i at gamlå kunne få kjørelysten tilbake.

Den sommeren ble et vendepunkt for meg. Arvid klarte å lokke meg opp på sin gamle sykkel og det ble noen korte turer i nabolaget med ham bakpå. Å kjøre alene turde jeg ikke. VFR’en er egentlig for høy for meg. Det er så vidt tåspissene når nedi og den fremoverbøyde sittestillingen gjør vondt i nakke og hofter. Vi øvde på start og stopp og jeg var livredd for å velte hver eneste gang. I begynnelsen av juni fikk jeg prøvesitte en Kawasaki ER-6N. Den var så lav at jeg nådde godt nedi ned tærne. Prøvekjøre turde jeg ikke med redsel for velte eller krasje. Sykkelen var også kortere og med et høyere styre, slik at jeg satt mer oppreist enn på VFR’en. Kunne dette være en sykkel for meg? Etter den dagen ble Finn.no hyppig besøkt. Der oppdaget jeg også ER-6F og ER-5. Begge med lav sittehøyde og smal sal. Jeg er 160 cm høy og å kunne nå godt nedi med begge bena er avgjørende for meg. På Motorcyclenews har de lagt ut anmeldelser av forskjellige modeller som bl.a. forteller sittehøyde på sykkelen. Her lette jeg fram diverse modeller som kunne passe for meg.

De aktuelle MC’ene som ble lagt ut for salg var enten for langt borte geografisk eller for nye og dyre for meg. Jeg så for meg en eldre modell som ikke behøvde å være strøken i lakken. Helst en ferdig oppskrapt som ikke taper seg mange tusen i verdi om jeg skulle velte med den.

I mens fortsatte jeg med små øvelsesturer med VFR’en. Selvtilliten bygget seg sakte men sikkert opp etterhvert som balansen ble bedre. Det var helt uaktuelt å overta den sykkelen ettersom den var for stor for meg.

Gjennom hele sommeren lette jeg ivring på Finn.no. Kalenderen viste august og fortsatt ingen sykler som var interessante. Troen på finne noe ble svakere og jeg hadde nesten gitt opp håpet da det dukket opp en ER-5 til salgs på Bømlo. Bare 1,5 times kjøring fra oss. En 1997 modell med riper i lakken og i fin form. Dette lovet bra. Lettere nervøs med tanke på å måtte prøvekjøre en annens sykkel, tok vi avgårde mot Bømlo.

10496003_10152225113545458_412908961423211384_o
ER-5

Sykkelen stod fint parkert utenfor garasjen. Med skrekkblandet fryd satte jeg meg oppå. Det var som å kle på seg favoritt buksen sin. Den passet perfekt. Begge bena stod plantet i bakken. Med begge hendene på styret hadde armene en fin vinkel og jeg kunne til og med snu overkroppen for å se til høyre og venstre. Jeg hadde allerede bestemt meg. For syns skyld prøvekjørte jeg den, men jeg visste at dette var min nye MC. Min perfekte, litt oppskrapte, noe korroderte og godt brukte sykkel. Vi passet perfekt sammen. Hjemturen som jeg hadde fryktet på forhånd, gikk som smurt. Selv om vi møtte regn på veien, skinte jeg som en sol på to hjul. For en glede å parkere hjemme og faktisk ønske vi kunne kjørt et stykke til. Nå hadde jeg sannsynligvis kjørt lenger på ER’en enn jeg hadde gjort hele 2009-sesongen til sammen på Shadowen.

De neste dagene kjørte vi små turer rundt på Karmøy. Planen var å kjøre hver sin sykkel til Trollrally i Fyresdal to uker senere.

Jeg hadde behov for å trene balansen og på unnamanøvrering. Biltema selger små kjegler til en rimelig penge og disse satte vi opp nede på den gamle ferjekaien i Skudeneshavn. Her er det god plass til trening i fred og ro uten særlig trafikk. Her er en video av hendelsen: DSCN1824. Som dere ser går det ikke akkurat fort. Men det var en nyttig trening for meg før vi skulle på langtur. Vi hadde tenkt å øve flere ganger før Fyresdalturen, men da vi prøvde neste dag tok vinden avgårde med kjeglene, så det ble bare med den ene gangen.

I tillegg måtte jeg øve på å kjøre i svinger. Vi har tre kjekke svinger som kommer rett etter hverandre på vei inn mot Skudeneshavn, de såkalte «Liarsvingane». Disse måtte kjøres mange ganger før jeg følte at det begynte å løsne. Å lese seg opp på teorien var også et steg på veien mot å tørre kjøre på langtur. Kan absolutt anbefale alle som er litt rustne på sykkelen å ta seg en oppfriskning ved å lese NMCU sin bok «Full kontroll«.

Nå nærmet det seg tid for å sale på ER’en og sette nesen mot Fyresdalen. Les mer om mitt første MC-treff her: Trollrally.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *